Motekongen fra Grefsen!

Hvis mote hadde vært en olympisk gren, hadde Nils-Christian Ihlen-Hansen fra Grefsen i Oslo sprengt skalaene for stil, teknikk og innlevelse.
Av Hilde Marstrander

Høy, ruvende, sjarmerende og befriende flamboyant, og med en sterk og varm tilstedeværelse – slik er Nils-Christian Ihlen-Hansen fra Grefsen i Oslo. Kledd i slike, kasjmir og pels fra topp til tå. Og med en imponerende talegave, til å være født så godt som døv.

Her hjemme kjenner vi ham best som grunnleggeren av moteskolen Esmod, Norges første rene, privatdrevne moteskole. 21 år etter er lanseringen er Esmod fremdeles Norges viktigste utdannelsesinstitusjon for kommersielle klesdesignere. Ved siste avgangsvisning var over 70 prosent av studentene allerede håndplukket til faste stillinger i motebransjen. Det er rekord.

Han har bodd over hele verden, men flyttet til Paris allerede i 1966, hvor han smatt rett inn på tredjeåret på den prestisjetunge skolen Ecoles de la Chambre Syndicale de la Couture Parisienne, og seilte ut med toppkarakterer. I den franske hovedstaden fikk han raskt en fargerik omgangskrets, som blant andre inkluderte motefotografene Knut Bry og danske Gunnar Larsen, designerne Erik Mortensen hos Balmain og Per Spook, Karl Lagerfeld, Kenzo, callgirlsjefen Madame Claude og den norske kulturkritikeren Mimi Pernille Wold.

8-siders CV

Men en nettverk de fleste bare kan drømme om og en CV på åtte tettskrevne sider, som inkluderer store navn som YSL, Guy Laroche, Pierre Cardin og Lancôme, er Nils-Christian en av landets største motesuksesser. I sommer mottok han hedersmedaljen i sølv fra borgermesteren i Paris, for sin innsats i Esmod-systemet gjennom 30 år. Han har 35 års erfaring som lærer for moteskoler over hele verden, blant annet Frankrike, Kina, De Arabiske Emirater, Libanon, Brasil og Thailand, og har motetegnet for de fleste norske damebladene. Nils-Christian er på fornavn med motefiffen i Paris, og har en fortid der champagne, vakre arabiske menn («hver lørdag dro jeg opp på Montmartre og Pigalle for å bese de herlige arabergutta»), modelloppdrag og swingersklubber, ikke var fremmede ingredienser.

– På 70-tallet hadde jeg en meget god venn og kjæreste som het Guy André, som var stjernefrisør hos den verdenskjente frisørsalongen Jacques Dessange i Paris. Han tok med meg på alle de beste privatklubbene, som Le Privé og Chez Régine, hvor jeg fikk oppleve å møte verdensstjernene live. På Club 7 i Paris, traff jeg blant annet supermodellen Marisa Berenson, barnebarnet til klesdesigneren Elsa Schiaparelli, Iman og Grace Jones. Det var også meget populært å gå på swingersklubber. Den mest berømte klubben lå rett ovenfor presidentpalasset og het Café de Paris. Jeg pleide å vanke der med venninner og opplevde virkelig sex og Gomorra, i en tid da fri sex var regelen, ikke unntaket, smiler han skrått.

Mobbet på barneskolen

Men det er selvsagt i motebransjen han har gjort sine sterkeste fremstøt. Det har kostet ham hardt. For bak den glamorøse fasaden og imponerende kundelisten, skjuler det seg en livshistorie full av motgang og pågangsmot av en annen verden.

– Jeg ble født i Oslo og var tvilling. Min bror Ragnar var født med Downs syndrom, og jeg var født nesten døv. Vi ble født to måneder for tidlig og ble døpt under springen. Da jeg var liten trodde folk jeg var autist, og jeg var kasteball i barnehelsetjenesten i en årrekke, før jeg ble utredet som døv og endelig fikk den rette oppfølgingen. Jeg ble ofte mobbet gjennom oppveksten for mine feminine fakter, og ble kalt «runker’n» av gutta på skolen. Da sa jeg: Bare vent å se, jeg skal bli verdensberømt! Og det ble jeg. I ettertid har de samme gutta fortalt meg at de er stolt over å ha kjent meg den gangen. Men jeg bærer intet nag. Jeg har hatt en eventyrlig karriere, og et spennende liv, og nådd alle mine mål.

Multitalent

Etter et halvt århundre i bransjen, har 67-åringens fremdeles kamplyst og evne. Tidligere i sommer utga han en bok om draperingsteknikker, som allerede har blitt en velrennomert lærebok for motestudenter verden over. Og en ny bok om korsetter er allerede i støpeskjeen.

– Jeg er en arbeidsnarkoman, men nå, etter snart 50 år i bransjen hender det jeg blir «mettet av moter». Men jeg skal selvfølgelig undervise som gjestelærer på Ésmod i Oslo i mange år fremover. Og jeg sliter meg ikke i hjel, fordi jeg elsker å undervise i mine spesialiteter. Veien til Paris var lang, men ikke uten god drahjelp fra velvillige hjelpere. Ikke minst foreldrene, som var flinke til å hente frem skapertrangen hos den multitalentfulle Oslo-gutten.

– Mine foreldre dyttet meg ut i ballett, sang og musikk og kreative barnehager, og de oppdaget tidlig at jeg hadde et spesielt talent for tegning. Mor strikket og sydde klær, så vi var alltid pent kledd. Min mor hadde kontakter hos det norske motehuset Molstad, som etter en prat anbefalte meg å dra til Paris og studere. Etter å ha avsluttet Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS), ble dette begynnelsen på mitt 35-årig opphold i den franske motemetropolen. Til å begynne med frilanset jeg for en rekke norske ukeblader, og leverte motetegninger for å spe på økonomien. Blant annet for Det Nye, Alt for Damene og KK. Etter å ha fullført utdannelsen, ble jeg snappet opp av motehuset Jean Patou. Siden fortsatte karrieren som studieassistent og modellør hos Pierre Cardin, strikkedesigner hos Ted Lapidus, og lærling hos buntmakeren Leon Vissot – Christian Diors største konkurrent på pels på den tiden. På 70-tallet møtte jeg tilfeldigvis den berømte norske kulturkritikeren Mimi Pernille Wold på bussen til flyplassen Le Bourget. På bussen tittet hun på meg og sa: «Så flott og elegant du er, er du norsk?» Dermed ble jeg bedt om å bære hennes to kjeler med hjemmelagde kjøttboller, og i løpet av bussturen var vi blitt perlevenner. Hun ble en nøkkelperson for min fremtidige karriere. Hun bodde i Paris i 30 år, og kjente absolutt alt som kunne krype og gå i den franske og norske motebransjen, og skaffet meg en rekke betydningsfulle kontakter. Hun ordnet det slik at jeg fikk jobber overalt! Blant annet McDouglas og Zilli, som jeg har jobbet for i over 20 år.

Den store kjærligheten

På slutten av 80-tallet møtte Nils-Christian Mannen i sitt liv, på en kabaret for ladyboys i Thailand. Nils-Christian underviste på Esmod i Bangkok, og ble introdusert til den unge og vakre danseren og sangeren Joe, av kabaretens eier, Maman. Det var ikke flammende kjærlighet ved første blikk, men en kjærlighet som vokste seg sterk over tid. Joe flyttet til Norge i 2003, og de inngikk partnerskap kort tid etter. I dag, 22 år etter, er de fremdeles en match made in heaven, som blant annet deler samme smak i asiatisk gourmetmat, vakre klær, godt håndverk, ornamental kunst, rasehunder og Det Gode Liv. Esmod Oslo

Verdens beste

Pels eller ikke pels. Det er uansett vanskelig å ikke legge seg langflat for Nils-Christians unike talent og tunge fagkunnskaper, og for hans sterke personlighet.

– Jeg har hatt et meget spennende liv og opplevet mye. Skal du lykkes i livet, handler det om å ha interessen for det du holder på med, og som designer må du i tillegg ha god kjennskap til materialene og ha hundre prosent disiplin. Da kommer det meste av seg selv, mener han. – De mest banebrytende designerne i historien er etter min mening Madeleine Vionnet, med sine fantastiske skråklippede kjoler. Christian Dior med sin New Look, Cristobal Balenciaga med sine arkitektoniske plagg, Madame Grès, som var dronningen av draperte kjoler, Pierre Cardin for sine måneklær på 60-tallet, Mary Quant med sine miniskjørt, Courrèges med sine geometriske snitt og Yves Saint Laurent med lanseringen av den aller første smokingen for damer. På 80-tallet Jean Paul Gaultier med sine fantastiske avanserte plagg, Thierry Mugler for sine skarpe snitt med vepsemidje, Claude Montana for sine flekre skinnklær og asymmetriske snitt og Anne Marie Beretta med sine fine trench- og regnkåper med voldsomme brede skuldre.

Han er mindre begeistret for dagens norske designere i Norge, selv om han selv utdanner de fleste av dem: – Etter min mening blir det ingen nye motekonger eller dronninger i Norge i fremtiden. De norske designerne må ut i verden for å skape seg et navn, slik som Peter Dundas for Pucci, eller Kristian Aadnevik. Esmod Oslo er svært opptatt av å gi elevene et grunnlag som gjør at de kan arbeide internasjonalt. Det fremste, norske motehåpet for tiden er Fam Irvoll. Men banker og investorer her hjemme har ikke satset på motedesign, slik de gjør i Frankrike, Tyskland, Sverige og Danmark. De store kjedene som Varner, blir ledende. Jeg tror derfor det blir viktig i fremtiden å satse mer, og bredere, på norsk design generelt. Norge har aldri vært et spesielt kreativt land, men har vært opptatt av primærnæringer som olje, landbruk, fiske og skogsdrift. Vi må bli flinkere til å promotere og støtte norsk industridesign, møbler, sportstøy og strikk i tiden fremover, avslutter Nils-Christian Ihlen-Hansen. Det er ingen grunn til å tro at motekongen fra Grefsen, Paris, Bangkok og verden forøvrig, ikke vet hva han snakker om.