Pels- og skinntyper

Mye å velge mellom

Pels finnes i en lang rekke ulike typer. I dag brukes mest lammeskinn, kanin, mink og rev. I tillegg er det litt bruk av sobel, finraccoon og nutria.

Lam

Norske lammeskinn brukes lite til plagg fordi de er for tunge. De brukes helst til sitteunderlag og dekor.

Gotlandsfår blir ofte klippet/skåret og er mye brukt til pelsplagg – både med hårene ut, og med læret ut og hårene inn. Med læret ut kan det legges på et belegg, nappalan, for å få det glatt.

Islandsfår og shetlandsfår har det samme bruksområdet som gotlandsfår, men er enda lettere.

Merinolam kommer fra Spania, og er svært mykt og silkeaktig.

Beverlam kommer som regel fra Sør-Amerika. Hårene klippes ned til 5 millimeter, men skinnene er store og blir derfor tunge pelsplagg. Skinnene farges i alle regnbuens farger.

Curly lam kommer også fra Sør-Amerika og er småkrøllete og er lette. Brukes mye med læret ut med nappalanbehandling.

Persianer dekker typene karakullam, swakara, breitschwans og afghansk persianer. Disse kommer fra sørvest-Afrika, Bukara og Afghanistan. De varierer fra å være ganske flate i hårene til kraftig krøllete, og er svært velegnet til pelsplagg.

Swakara er en forkortelse for South West African Karakul. Oppdrett av swakaraskinn har foregått siden 1907, da de første karakul-fårene ble importert til Namibia. Mer enn 80 prosent af Namibia er gold ørken, men det hardføre karakul-fåret trives i ørkenområder og bidrar forøvrig til å regenerere ørkenen ved å trampe ned gress og plantefrø som ellers ville blåst bort i vinden.

I det ørkenpregede landet Namibia føres nøyaktig statistikk over årets nedbør, som varsler hvor mye gressvekst sesongen vil bringe. På dette grunnlaget kan saueoppdretterne bestemme hvor mange lam de vil slakte, og hvor mange som kan oppdrettes til produksjon av lammekjøtt. Produksjonen av swakara har vært en namibisk suksesshistorie, som regenererer ørkenen, gir levebrød til namibiske saueoppdrettere og gir Namibia prestisje og positiv medieomtale.

pelstyper

Mink

Minkpels består av to typer hår: dekkhår og ullhår (underull). Kvalitetspels skal være myk og skinnende med tett og tykk pels. Mink kan ha mer enn 25 forskjellige naturlige farger, som spenner fra hvitt til svart samt brune, blålige, fiolette og avtegninger med forskjellig fargede dekkhår. Både pelsen og lærsiden kan farges i et utall av nyanser.  Se eksempler her (pdf)

Vi bruker ryggstykker til å lage rykket mink, eller vi setter bare skinnene sammen etter hverandre – noen ganger på skrå og på tvers. Vi fjerner labber, hode, hale og deler av bukstykket og bruker disse til å lage andre produkter, som for eksempel:

Forlabb plagg, meget slitesterke

Baklabb plagg, lettere og litt lengre i hårene

Tilliki (rund bit på gresk) lett og mykt plagg, de kan også klippes eller skåres så de blir fløyelsmyke. Dette kan også gjøres på ryggstykket.

Det kan også lages plagg av haler, panne osv.

Rev

På revefarmer oppdrettes blårev og sølvrev. Blåreven fins i naturen i en blålig og i en hvit fargevariant og stammer fra landene omkring Polarhavet. Sølvreven er oppstått av en mutasjon fra den vanlige rødreven. Den fins i mange fargevarianter, fra de nesten helt sorte til de helt lyse grå/hvite, og fra brune nyanser over til røde. Reveskinn er tidligere blitt benyttet til hele kåper og hatter, men anvendes i dag særlig til besetning og tilbehør.

Glatt skinn

Alle dyrearter har sine egne hudtyper, avhengig av hva slags hår de har. Ved kraftig hårvekst, f.eks. på sau, er huden tykkere. Alle huder har to sider. Hårsiden kaller vi nappa. Når den slipes, kalles den nubuk. Den andre delen av huden kaller vi semsket skinn. Skinntypene som brukes er storfe, lammeskinn, kalveskinn, svin, geit, hjort og elg.

Nappasiden på storfe kalles også oksehud, og blir ofte brukt som materiale i bilseter, møbler, sko osv. Den semskede delen er tynnere, og går til produksjon av klær. Storfe er et kraftig skinn, og veldig slitesterkt. Beredningen og slipingen av skinnene betyr mye, avhengig av hva de skal brukes til. I dag brukes mest lammeskinn, kalveskinn og geiteskinn til lette, behagelige jakker, hansker osv. Til motorsykkeldresser og tykkere produkter brukes ofte storfe.

Svin er kanskje det sterkeste av skinntypene. Dette er semsket skinn som tåler røff bruk, og brukes ofte i klesindustrien. Hjort- og elgskinn brukes i mindre målestokk. Her er også regelen at jo bedre beredning skinnet får, desto smidigere blir plagget.

De fleste skinn blir behandlet med en farge eller en overflatebehandling. Det vanligste er å farge skinnet sort eller mørk brunt, men alle farger finnes.

Nappaskinnenes glatte overflate gjør at de tåler regn og røff behandling bedre enn semsket skinn. Det samme gjelder likevel for glatt skinn som for all hud: Det må være en viss mengde med fett i læret for at det skal holde seg mykt. Utsettes skinnet for lengre perioder i mye varme, kan det tørke ut og bli stivt. Derfor er det viktig å være påpasselig med dette.