Dyrevelferd

En prioritert oppgave for alle som driver pelsdyrhold

Alle former for husdyrhold innebærer en avveining mellom dyrevelferd og økonomi. I etterkrigstiden ble husdyrholdet mer spesialisert, og etter hvert så man at hensynet til dyrenes trivsel måtte ivaretas bedre.  Myndighetene bidro med skjerpet dyrevernlovgivning og forskrifter, samtidig som de enkelte næringene satte i gang egne tiltak.

Likevel vil det være utfordringer når man driver med husdyrhold. Dyr kan bli syke, skades eller dø, og de kan skade hverandre.

Pelsdyrnæringen var den første av husdyrnæringene i Norge som satte dyrevelferd på dagsorden. Næringen består av bevisste og kompetente oppdrettere med vilje og initiativ til å arbeide kontinuerlig med næringens forbedringsmuligheter. Dyrevelferd er en prioritert oppgave for alle som arbeider med pelsdyr.

Unntakene må bort

På enkelte pelsdyrgårder har det blitt avdekket kritikkverdige forhold, og her har myndigheter og næringen raskt tatt affære. Sett i forhold til at det nå oppdrettes nesten 1 million pelsdyr i Norge, er antall skader svært lavt, og utgjør brøkdeler av en promille. Men dyrehold vil alltid kunne gjøres bedre. Mattilsynet har hyppige kontroller – både varslede og uanmeldte – og Norges Pelsdyralslag har økt sin satsing på dyrevelferd ytterligere. Eksempler på dette er innføring av en sertifiseringsordning for pelsdyroppdrettere, og en helsetjenesteordning utført av 100 selvstendige veterinærer. Dersom forskrifter ikke følges har pelsdyralslaget ulike sanksjonsmuligheter.

Et viktig prinsipp i dyrevelferden er at dyrs trivsel må vurderes ut fra dyras egne behov, og at man ikke må sette menneskelige mål på dyrs trivsel. Husdyr er blitt domestisert gjennom mange generasjoner, dvs. de er blitt tilpasset et liv som husdyr, og de er blitt avlet frem med tanke på god tilpasning.

Stadig bedre dyrevelferd

Norge og de øvrige nordiske landene er foregangsland når det gjelder velferdstiltak innen pelsdyrnæringen. Det foregår samarbeid på nordisk og europeisk nivå og også på verdensbasis. På den måten kan Norge medvirke til bedret dyrevelferd også i andre deler av verden.

 

De vanligste mytene om pels

Pels er en luksuriøs bærebjelke i haute-couture og ready-to-wear mote. Den internasjonale pelshandelen har vært økende hvert år siden 1998 og utgjør i dag rundt  hundre milliarder kroner på verdensbasis. Så mye brukes ikke engang på nedlastede app-er! Til tross for den åpenbare populariteten fins det noen hardføre myter om pelsindustrien som fortsetter å leve i enkelte leire. Her er de ti vanligste:

Myte 1: Dyrene behandles dårlig på pelsfarmene

Virkeligheten: Som alle kjæledyreiere vet, er tilstanden til dyrets pels en av de første og viktigste indikasjonene på hva slags stell og pleie dyret får.  En pelsoppdretters utkomme er helt avhengig av at dyrene får best tenkelige næring, hygiene og stell, og av at avliving skjer humant, raskt og smertefritt. Store beløp investeres derfor i objektiv vitenskapelig forskning for å sikre optimale velferdskriterier for pelsdyr.

Myte 2:  Pelsbransjen drives uten kontroll

Virkeligheten: Pelshandel er underlagt strenge statlige lover og regler, i tillegg til de kravene bransjen stiller til god praksis.  Dette regelverket dekker alt fra dyrevelferd til miljøpåvirkning. Pelsbransjen søker kontinuerlig aktivt samarbeid med myndighetene for å sikre at lovene mot dyremishandling baseres på uavhengig, vitenskapelig bevist kunnskap om pelsdyrvelferd.

Myte 3: Kunstig pels er mer fornybart enn ekte pels

Virkeligheten: Kunstig pels lages av petroleumbaserte produkter fra ikke-fornybare ressurser. Naturlig pels kommer derimot fra fornybare ressurser med 20-30 års livssyklus.

Myte 4:  Pelsoppdrett er svært skadelig for miljøet

Virkeligheten: Studier viser at pels har mange miljøfordeler. Ekte pels er en naturlig, fornybar ressurs. Oppdrettet mink fôres med rester fra slakterier, fiskeoppdrett og med andre biprodukter fra matproduksjon; de “resirkulerer” avfall som ellers ville gått til deponier.  Oppdrettsmink er også utgangspunkt for fine oljer til hudpleie og vannavstøtende skinnbehandling. I tillegg får vi organisk gjødsel, biodrivstoff og flere andre produkter.

Myte 5: Tamme katter og hunder brukes i pelshandel

Virkeligheten: Det fins lover som forbyr bruk av tamme katter og hunder til pels. Lovene gjelder både i Europa og Nord-Amerika og for alle medlemmer i det internasjonale pelshandelforbundet. Pels fra tamme katter og hunder er uansett ikke egnet for bruk i pelsjakker; det fins mer enn nok veloppdrettede dyr som er spesialavlet for dette formålet.

Myte 6: Pelsindustrien driver handel med truede dyrearter

Virkeligheten: Det fins rikelig med ville pelsdyrarter. I mange av de pelsproduserende landene er faktisk  jakt på ville pelsdyrarter en del av handlingsplanene for natur- og miljøvern. Grunnen til dette er at pelsdyrarter har en tendens til å bli overrepresenterte rovdyr, slik at bestanden må holdes nede av hensyn til økosystemet. Det internasjonale pelsforbundet har vært medlem av IUCN (the International Union for the Conservation of Nature and Natural Resources) siden 1985 og sponser organisasjonens arbeid. Pelsbransjens medlemmer har dessuten alltid støttet det internasjonale arbeidet for truede dyrearter.

Myte 7: Ville pelsdyr som fanges lider i dagevis i ulovlige feller

Virkeligheten: Det er viktig å huske på at mesteparten av de dyrene som fanges i feller ikke tas for pelsens skyld, men på grunn av sykdom eller av miljøhensyn. Pelsbransjen har selv vært med på å etablere internasjonale bestemmelser som skal sikre humane fangstmetoder.

Myte 8: Pelsdyr flås levende (Ja, det fins faktisk fremdeles noen som tror det er slik)

Virkeligheten: Slik grusomhet er forbudt i alle pelsproduserende land, og pelsbransjen oppfordrer aktivt alle regjeringer til å forsterke sine lover mot dyremishandling. Å flå et dyr levende ville ikke bare være ubegripelig sadistisk og umoralsk, det ville også være unødvendig vanskelig, og resultere i dårlig pelskvalitet. Sannheten er at dyret må ha vært dødt i mange timer før man kan starte prosessen med å fjerne pelsen.